Det første folk la merke til var størrelsen. Flere lag, flere grupper, flere kamper, flere tabeller å sjekke. Gruppespillet i VM føltes ikke like tett som før. Det føltes bredere, mer støyende og noen ganger litt vanskeligere å følge med på. Det kom alltid til å skje med det nye formatet med 48 lag. Det gamle gruppespillet i VM var brutalt. Fire lag, tre kamper, topp to videre. Ett dårlig resultat kunne ødelegge alt. Denne gangen, med de beste lagene på tredjeplass også videre, var presset annerledes. Noen lag kunne tape og fortsatt puste. Noen kunne ende på tredjeplass og fortsatt tilbringe natten med å sjekke andre resultater. Det gjorde turneringen mindre ren, men ikke kjedelig.
Flere land hadde faktisk en historie
Det beste med det nye formatet var åpenbart. Flere land fikk et skikkelig VM-øyeblikk. Det betyr noe. Et VM skal ikke bare være en privat fest for de samme store nasjonene. Når mindre lag er der, føles turneringen større på tribunen, på TV og i de tidlige kampene. Du får mer støy, mer farger, mer nervøs fotball og flere kamper der uavgjort føles som en nasjonal begivenhet. Noen av disse lagene var tydelig begrenset. Det er sant. Det var kamper der kvalitetsgapet viste seg raskt. Men det var også lag som utnyttet sjansene godt, holdt seg organiserte og fikk større lag til å jobbe hardere enn forventet. Det er avveiningen. Du får noen ujevne kamper, men du får også en turnering som føles mindre lukket.
Spillvinkelen ble mer komplisert
For spillere var ikke gruppespillet så enkelt som å bare satse på de åpenbare navnene. Det nye formatet endret spill på verdensmesterskapet matematikk. Tredjeplassen var viktig. Målforskjellen var viktig. Et lag med fire poeng kunne føle seg nesten trygt. Et lag som allerede var videre, trengte kanskje ikke å jakte på en ny seier. En favoritt kunne rotere. En underdog kunne spille for et resultat som så lite ut på papiret, men stort på tabellen. Det gjorde noen markeder mer interessante enn den vanlige kampvinneren. Kvalifisering, gruppeplassering, totalt antall mål, kort og sene gruppescenarier hadde alle mer betydning. Det gjorde også blind tipping på favoritter farligere. Et stort lag med ett øye rettet mot utslagsrunden er ikke alltid et lag som har det travelt. Noen ganger er den desperate siden den bedre tippehistorien, selv om den har færre kjente spillere.
De store gevinstene skjærer fortsatt gjennom
Selv i et tettpakket format skilte de store seirene seg ut. Tysklands 7-1-seier over Curaçao var en av de resultatene som sier alt uten å trenge mye analyse. Den viste risikoen for ekspansjon. Når et lag med eliteturneringserfaring møter et lag som fortsatt er på vei opp til nivået, kan gapet bli stygt. Japans 4-0-seier over Tunisia føltes annerledes. Det var ikke bare et stort lag som mobbet et mindre lag. Det så ut som et seriøst lag som gjorde en profesjonell jobb. Japan spilte med fart, kontroll og nok kulde foran mål til at folk la merke til det. Disse resultatene betydde mer enn bare overskriftene. I dette formatet var ikke målforskjellen pynt. Den formet hvem som avanserte, hvem som ventet og hvem som dro hjem.
Så, var det bra?
Stort sett, ja. Ikke perfekt. Gruppespillet mistet noe av sin gamle skarphet fordi for mange lag fortsatt kunne overleve etter vanlige prestasjoner. Det var mer venting, mer kalkulering, mer snakk om «hva skjer hvis denne gruppen ender slik?». Men det ga også turneringen mer liv. Flere lag hadde noe å spille for. Flere fans hadde en grunn til å bry seg. Flere kamper betydde noe sent i gruppespillet, selv om årsakene ikke alltid var enkle. Det nye formatet er ikke renere. Det er ikke tettere. Det er ikke alltid bedre fotball.
